Det er ikke tvil om at Venezuela er inne i en dyp og langvarig økonomisk, politisk og sosial krise. Dette har skjedd ved en kombinasjon av lave oljepriser, dårlig økonomisk styring, omfattende korrupsjon og en voldelig, destabiliserende og saboterende opposisjon. En forverrende faktor er USAs arbeid for å fremme regimeskifte: innføring av internasjonale sanksjoner, valutamanipulering, økonomisk og diplomatisk støtte til opposisjonen og trusler om militær intervensjon. En samstemt internasjonal mediekampanje, som har foregått nesten helt siden Hugo Chávez kom til makten i 1999, har fulgt med og demonisert både den avdøde president Chávez og hans arvtaker, Nicolás Maduro. Kampanjen har prøvd å skape et inntrykk av en kvasidiktatorisk, menneskerettighetsbrytende og undertrykkende stat, uten presse- og ytringsfrihet; en feilet stat i en irreversibel og katastrofal humanitær krise.
Trass i en skakkjørt økonomi, tre år med negativ BNP, skyhøy inflasjon, hyperdevaluering av valuta og en ubetalbar statsgjeld har landet via subsidiering av essensielle matvarer og målrettet distribusjon til de mest sårbare deler av samfunnet klart å holde et flertall av befolkningen forsynt med basisvarer.
Etter nesten 20 år med den Bolivarianske prosessen er det flere alvorlige problemer som ikke er blitt løst. Omfattende korrupsjon og høy kriminalitet er blant de meste profilerte. Men kanskje det viktigste uløste problem er råvareavhengighet. Nesten hele landets økonomi (over 90 prosent av landets eksportinntekt) og velferdssystem er fremdeles basert på inntekten fra oljeeksport. Det har ikke blitt seriøst forsøkt å diversifisere økonomien, og mange av tiltakene som er igangsatt for å takle den økonomiske krisen består av en videreføring og ekspansjon av den ikke-fornybare gruveindustrien. Samarbeid med multinasjonale gruveselskaper i Orinoco-beltet har høstet kritikk fra deler av venstresiden, samt grasrot- og urfolksbevegelser.
2017
Politisk har 2017 vært et vendepunkt for Venezuela. Etter et halvt år med kontinuerlige voldelige demonstrasjoner, med flere titalls drepte og enorme økonomiske skader på landets infrastruktur, ble det i juni avholdt et valg på en grunnlovgivende forsamling. Dette som svar på opposisjonens uvilje til å forhandle og deres bruk av nasjonalforsamlingen (der de fikk et overveiende flertall i 2016) til å paralysere initiativ for å inngå internasjonalt økonomisk samarbeid. Trass i at opposisjonen boikottet valget stemte over 8 millioner venezuelaner for den grunnlovgivende forsamling, en forsamling bestående av representanter fra de viktigste sosiale sektorene, med mandat til å finne løsninger på de mest graverende problemer landet står overfor.
I oktober ble det utsatte region- og guvernørvalget avholdt, og opposisjonskoalisjon (MUD) gikk på et dundrende nederlag. Regjeringspartiet PSUV vant 19 av 23 delstater. En meget splittet og svekket opposisjon bestemte seg for å boikotte kommunevalget i desember. Her var valgoppslutningen også relativt høy (47%) og PSUV-kandidater vant 308 av 335 kommuner.
Den grunnlovgivende forsamlingen og kommunevalget har også avdekket en bekymringsfull tendens der regjeringen og regjeringspartiet PSUV overstyrer demokratiske prosesser på grasrota og viser en økende autoritær tendens. Det er flere eksempler på at bruk av statlige maktmidler og manipulering av lovverket for å hindre folkelige, deltakende demokratisk prosesser har forekommet. Regimets bruk av PSUV for å sikre at håndplukkede kandidater inntar viktige verv er ødeleggende, og svekker tilliten og oppslutningen til «Chavistene» på grasrota.
2018
2018 blir enda et utfordrende år for Venezuela. 20. mai skal det avholdes presidentvalg og Nicolás Maduro satser på gjenvalg. Selv om opposisjonskoalisjonen MUD er splittet og desillusjonert kan det være et vanskelig oppdrag med en 20 prosent oppslutning i meningsmålingene. Flere politiske kommentatorer tror at regjeringen vil prøve å fremskynde valget for å benytte seg taktisk av misnøyen til opposisjonen, og fornyet tillit under de siste valgprosessene. Men her er det flere faktorer som kan være av stor betydning.
Det ikke helt usannsynlig at opposisjonen faktisk klarer å samle seg om en felles kandidat. USA har gitt økonomisk støtte til en amerikansk tenketank på høyresiden som skal arbeide med å forene de forskjellige opposisjonsfraksjonene. USAs nylig utnevnte chargé d'affaires i Venezuela sa at «han er på utkikk etter muligheter for å hjelpe det venezuelanske folk med en retur til velstand og demokrati», dette kan tolkes som regimeskifte.
LAG støtter grasrots- og «folkekommune»-bevegelser i Venezuela. Det er her håpet om å videreføre den Bolivarianske prosessen kan realiseres dersom de klarer å samarbeide. De må presse på for å motarbeide byråkratisering og korrupsjon i statsapparatet, og fungere som et motvekt til autoritarisme og reformisme innad i regjeringspartiet PSUV. Venezuela har tapt mye av sin innflytelse som en pådrivende kraft for et alternativ til den nyliberale modellen og en uavhengig regional integrering. Om denne posisjonen ikke kan gjenvinnes kan det nyliberale høyreparadigmet vare lenge.
LAG fordømmer alle former for intervensjon, destabilisering og forsøk for regimeskifte, både fra den nasjonale høyreside, USA og EU. LAG fokuserer på medias makt og dens ideologiske krigføring, som er et av de viktigste redskapene i den imperialistiske verktøykassen som brukes for å kvele alle forsøk på alternativer til nyliberalismen.